Steroider forbindes gjerne med Arnold-æraen og 1970-tallets enorme kroppsbyggere. Men historien om steroider i bodybuilding begynte flere tiår tidligere. Allerede før andre verdenskrig hadde forskere fremstilt testosteron, og på 1950-tallet var anabole steroider på full fart inn i internasjonal styrkeidrett.
Testosteron, Dianabol og muskler: Slik startet steroidæraen
Se på bilder av kroppsbyggere fra 1930-, 40- og 50-tallet, og diskusjonen starter nesten umiddelbart:
Var disse fysikkene virkelig natural?
Det korte svaret er at vi ikke kan vite dette sikkert for hver enkelt utøver.
Men én ting vet vi:
Historien om prestasjonsfremmende hormoner begynte lenge før Arnold Schwarzenegger, Mr. Olympia og bodybuildingens Golden Era.
Testosteron ble isolert og syntetisert på 1930-tallet. Det finnes historiske beskrivelser av bruk blant kroppsbyggere allerede mot slutten av 1940-tallet, og innen 1950- og 60-tallet var anabole steroider på vei inn i både vektløfting og kroppsbygging.
Historien er samtidig full av myter, overdrevne historier og påstander som har blitt gjentatt så mange ganger at de etter hvert har blitt behandlet som fakta.
Derfor må vi starte enda tidligere.
1889: Før testosteron fantes som legemiddel
En av de mer bisarre episodene i dopinghistorien skjedde nesten et halvt århundre før syntetisk testosteron eksisterte.
Den fransk-amerikanske fysiologen Charles-Édouard Brown-Séquard eksperimenterte i 1889 på seg selv med ekstrakter fremstilt fra dyretestikler.
Han hevdet blant annet at behandlingen forbedret fysisk og mental kapasitet.
Problemet?
Det vi i dag vet om testosteronproduksjon tilsier at slike primitive ekstrakter neppe inneholdt tilstrekkelige mengder aktivt hormon til å gi den typen effekt Brown-Séquard beskrev. Historiske gjennomganger vurderer derfor placebo som en langt mer sannsynlig forklaring.
Likevel ble ideen raskt kjent.
Og samme år dukket den opp i idretten.
Baseballspilleren som testet «hormonboost» i 1889
Baseballpitcheren James «Pud» Galvin skal ha fått Brown-Séquards testikkelekstrakt i forbindelse med en kamp i 1889.
Historien er veldokumentert nok til at National Baseball Hall of Fame har arkivmateriale knyttet til Galvin og Brown-Séquard-eliksiren.
Galvin kastet en svært god kamp dagen etter behandlingen, og en avis brukte resultatet som støtte for at eliksiren virket.
Det ville ikke passert moderne vitenskapelig kvalitetskontroll.
En god kamp etter én behandling viser naturligvis ikke at behandlingen hadde effekt.
Og viktigst:
Dette var ikke moderne testosterondoping.
Preparatet besto av primitive ekstrakter fra dyretestikler og ser ikke ut til å ha gitt biologisk relevante testosterondoser.
Likevel viser historien hvor gammel ideen om hormonell prestasjonsforbedring egentlig er.
1935: Her begynner den moderne steroidhistorien
Den virkelige revolusjonen kom på 1930-tallet.
Testosteron ble isolert og kjemisk karakterisert, og i 1935 publiserte forskergrupper i Tyskland og Sveits metoder for syntese av testosteron.
Dette er en viktig korreksjon av en vanlig historisk feil:
Det var ikke i 1939 at testosteron først ble syntetisert.
Syntesen kom i 1935.
I 1939 fikk Adolf Butenandt og Leopold Ružička Nobelprisen i kjemi for arbeid knyttet til kjønnshormoner og steroidkjemi. Nobelstiftelsen beskriver blant annet Ružičkas arbeid med syntese av testosteron.
Fra dette tidspunktet hadde forskningen et helt annet verktøy tilgjengelig:
Et faktisk potent androgen hormon kunne produseres og studeres.
Forskerne oppdaget raskt at testosteron bygget vev
Allerede i 1935 rapporterte Charles Kochakian og kolleger funn som pekte mot testosterons anabole effekt.
Kochakian ble senere en av de sentrale forskerne innen forståelsen av hvordan androgener påvirker blant annet nitrogenbalanse og vevsvekst.
Dermed var koblingen på plass:
Testosteron påvirket ikke bare mannlige kjønnskarakteristika.
Det kunne også ha en kraftig effekt på proteinmetabolisme og muskelvev.
For styrkeidretten var det bare et spørsmål om tid før dette ble interessant.
1945: Boken som gjorde testosteron kjent utenfor laboratoriene
Et viktig vendepunkt kom med Paul de Kruifs bok The Male Hormone fra 1945.
Boken presenterte testosteron for et langt bredere publikum og beskrev blant annet de Kruifs egen bruk av hormonet og hans opplevelse av mer energi og muskelutvikling.
I historiske gjennomganger av anabole steroider trekkes boken frem som en mulig faktor som bidro til å gjøre testosterons prestasjons- og muskelbyggende potensial kjent for idrettsmiljøene.
På dette tidspunktet begynner historien å nærme seg moderne bodybuilding.
Ble kroppsbyggere dopet allerede på 1940-tallet?
Her må vi være forsiktige.
Det finnes historiske beskrivelser av at enkelte amerikanske kroppsbyggere brukte testosteron mot slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet. Dette omtales blant annet i historiske gjennomganger fra amerikanske helsemyndigheter.
Det betyr at hormonbruk i kroppsbygging sannsynligvis forekom før 1950-tallet var kommet skikkelig i gang.
Men det betyr ikke at:
- alle topputøvere brukte steroider
- testosteron var utbredt på alle gym
- fysikkene fra 1930- og 40-tallet automatisk var dopet
Dokumentasjonen er rett og slett ikke god nok til å trekke slike konklusjoner.
Derfor bør man også være skeptisk til påstander om at en bestemt klassisk kroppsbygger «helt sikkert» brukte steroider dersom det ikke finnes solide primærkilder.
John Grimek og 1948: Historien blir ofte fortalt for skråsikkert
John Grimek vant NABBA Mr. Universe i London i 1948 og var en av de mest berømte styrkeutøverne og kroppsbyggerne i sin generasjon.
På nettet finnes det mange påstander om at Grimek senere skal ha innrømmet testosteronbruk.
Problemet er at denne historien ofte gjentas uten en solid primærkilde.
Det vi kan dokumentere bedre, er at historiske amerikanske kilder beskriver bruk av testosteron blant noen kroppsbyggere i USA på slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet.
Det er mer presist enn å bruke én enkelt utøver som «bevis» for at hele bodybuildingmiljøet allerede var dopet.
1950-tallet: Steroidene går for alvor inn i styrkeidretten
Den mest kjente historien om systematisk steroidbruk i idretten kommer fra internasjonal vektløfting.
Under verdensmesterskapet i Wien i 1954 skal den amerikanske laglegen John Ziegler ha fått vite at sovjetiske vektløftere brukte testosteron.
Ziegler returnerte til USA og begynte å eksperimentere med testosteron på seg selv og enkelte løftere ved York Barbell Club.
Dette regnes som en av de viktigste overgangene fra sporadisk hormonbruk til mer systematisk bruk av anabole midler i moderne styrkeidrett.
Og snart skulle et legemiddel endre hele spillet.
1958: Dianabol endrer styrkesporten
I 1958 lanserte legemiddelfirmaet Ciba methandrostenolone, bedre kjent som Dianabol.
John Ziegler begynte å eksperimentere med preparatet hos amerikanske vektløftere fordi han ønsket en forbindelse med sterk anabol effekt, men mindre androgen virkning enn testosteron.
Dianabol ble etter hvert nærmest synonymt med den tidlige steroidæraen i styrkeidretten.
Og her skjøt utviklingen fart.
Historiske oversikter beskriver hvordan anabole steroider spredte seg gjennom eliteidrett og bodybuilding fra 1950- til 1970-tallet.
Da den første Mr. Olympia-konkurransen ble arrangert i 1965, var anabole steroider altså langt fra noe nytt fenomen i styrkemiljøet.
Arnold-generasjonen oppfant ikke steroidbruk
Dette er kanskje den største misforståelsen.
Golden Era-kroppsbyggere som Arnold Schwarzenegger, Sergio Oliva, Franco Columbu og Lou Ferrigno var ikke første generasjon som hadde tilgang til anabole steroider.
Da de kom til toppen på 1960- og 70-tallet, hadde:
- testosteron vært syntetisert i omtrent 30 år
- Dianabol eksistert siden slutten av 1950-tallet
- anabole steroider allerede vært brukt i internasjonal styrkeidrett i flere tiår
Det var altså ikke Golden Era som introduserte hormonbruk i bodybuilding.
Den representerte snarere en periode hvor muskelmassen og treningskulturen utviklet seg samtidig som farmakologien ble bedre kjent i miljøet.
Men var Steve Reeves og hele den gamle skolen dopet?
Det kan vi ikke konkludere med.
Dette er viktig fordi dopinghistorien ofte brukes baklengs:
«Testosteron eksisterte, derfor må alle store kroppsbyggere ha brukt det.»
Slik fungerer ikke historisk dokumentasjon.
Steve Reeves, John Grimek, Reg Park og andre gamle legender blir stadig plassert inn i diskusjoner om «natural eller ikke».
For enkelte finnes det uttalelser, anekdoter og sekundærkilder.
For andre er dokumentasjonen svak.
At et stoff var tilgjengelig, er ikke dokumentasjon på at en bestemt person brukte det.
FitMag bør derfor skille mellom:
Dokumentert historisk utvikling
og
spekulasjoner om enkeltutøvere.
«Bodybuilding har aldri vært natural» er også for bastant
En annen populær påstand er at bodybuilding som sport aldri har vært ren.
Det går lenger enn dokumentasjonen tillater.
Organisert fysisk kultur og kroppsbygging eksisterte lenge før moderne anabole steroider.
Det vi derimot kan si med langt større sikkerhet, er:
Anabole hormoner kom inn i kroppsbygging overraskende tidlig.
Historiske kilder peker på eksperimentering blant kroppsbyggere i slutten av 1940-årene, og på 1950-tallet begynte steroidbruk å spre seg i styrkeidretten.
Det er oppsiktsvekkende nok uten å omskrive hele bodybuildinghistorien.
Fra hemmelig våpen til massefenomen
I flere tiår var steroidbruk hovedsakelig konsentrert rundt eliteutøvere og styrkeorienterte sportsmiljøer.
Det endret seg senere.
En historisk gjennomgang publisert i Molecular and Cellular Endocrinology beskriver hvordan anabole-androgene steroider spredte seg raskt gjennom eliteidrett og bodybuilding fra 1950- til 70-tallet.
Først på 1980-tallet begynte omfattende bruk å bevege seg tydelig ut fra eliteidretten og inn i den generelle befolkningen.
Dette er starten på det markedet vi kjenner i dag:
Ikke bare konkurranseutøvere, men vanlige mosjonister bruker anabole steroider primært for større muskler og et bestemt kroppsideal.
Muskelveksten kommer med en pris
Historien kan være fascinerende.
Men den bør ikke romantiseres.
Anabole-androgene steroider kan øke muskelmasse og styrke betydelig. Det er nettopp derfor de har vært attraktive i styrkeidretten så lenge.
Men ikke-medisinsk bruk kan også være knyttet til alvorlige helserisikoer, blant annet påvirkning av:
- hjerte og blodårer
- blodtrykk
- kolesterolprofil
- fertilitet
- kroppens egen testosteronproduksjon
- lever, avhengig av preparat
- psykisk helse
Dagens forståelse av konsekvensene er langt større enn den var da testosteron ble markedsført som et nærmest ungdomsbringende hormon på 1940-tallet.
For artikler om hormoner, restitusjon og helse finner du mer i FitMags guide til kropp og helse.
Tidslinjen: Fra dyreekstrakt til steroidæra
| År | Hva skjedde? |
|---|---|
| 1849 | Arnold Berthold viser gjennom dyreforsøk at testiklene utskiller et stoff som påvirker kroppen |
| 1889 | Brown-Séquard injiserer seg med dyretestikkelekstrakt; Pud Galvin prøver senere et lignende preparat |
| 1935 | Testosteron isoleres og syntetiseres; tidlige studier viser anabole effekter |
| 1939 | Butenandt og Ružička mottar Nobelprisen i kjemi for arbeid knyttet til kjønnshormoner/steroidkjemi |
| 1945 | Paul de Kruif utgir The Male Hormone og gjør testosteron kjent for et bredere publikum |
| Sent 1940-tall | Historiske kilder beskriver testosteronbruk blant enkelte amerikanske kroppsbyggere |
| 1954 | John Ziegler får høre om sovjetisk testosteronbruk i internasjonal vektløfting |
| 1958 | Dianabol lanseres i USA |
| 1960–70-tallet | Steroidbruk sprer seg gjennom styrkeidrett og bodybuilding |
| 1980-tallet | Bruken begynner å spre seg langt utenfor eliteidretten |
Hva historien faktisk forteller oss
Anabole steroider kom ikke inn i bodybuilding med Arnold Schwarzenegger.
De kom heller ikke plutselig på 1960-tallet.
Den moderne historien begynner på 1930-tallet, da testosteron for første gang kunne isoleres og syntetiseres i laboratoriet.
Mot slutten av 1940-tallet finnes beskrivelser av bruk blant enkelte kroppsbyggere. På 1950-tallet dukket testosteron opp i elitevektløfting, og med Dianabol i 1958 ble utviklingen ytterligere akselerert.
Det betyr at bodybuildingens klassiske epoke allerede vokste frem i en verden hvor farmakologisk muskelbygging eksisterte.
Men vi bør samtidig være forsiktige med å stemple hver imponerende fysikk fra perioden som dopet.
Historien støtter ikke det.
Det vi kan slå fast, er mer interessant:
Jakten på kunstig forbedret styrke og muskelmasse er nesten like gammel som moderne hormonforskning selv. Og da vitenskapen først lærte å fremstille testosteron, tok det ikke lang tid før styrkeidretten oppdaget potensialet.
Kilder
- Pope HG Jr. mfl. History and epidemiology of anabolic androgens in athletes and non-athletes. Molecular and Cellular Endocrinology, 2017.
- Kochakian CD. History of anabolic-androgenic steroids. NIDA Research Monograph, 1990.
- National Institute on Drug Abuse. Historisk gjennomgang av anabole steroider i amerikansk styrkeidrett.
- Nobel Prize. Adolf Butenandt og Leopold Ružička, Nobelprisen i kjemi 1939.
